jeg kan se deg bli gammel
fantasien går på vandring
svømmer i et hav av 
idéer om deg

og jeg ser deg nå
men jeg ser deg da
i et øyeblikk av en tid som skal komme
i morgen, om femti år

jeg forestiller meg at hendene dine eldes
knokler og bein
som aldri ser dagens lys
med mindre du åpnes opp

kan man åpne hendene på andre måter
slippe lyset inn
eller mørket
åpne seg selv med en enkel gest
håndflater

å invitere noen inn
med hendene, inn i livet ditt
i mørket
i lyset
hjørner av deg selv,
skjulte rom inni deg
hodet, kroppen
hendene, livet ditt
deg
 

forestill deg dine egne hender
skinn og bein
dager er ikke alltid lyse, ei heller netter

lukkede øyne, åpne hender

spørsmålet er ditt
hvem er svaret
ingen har
svaret

jeg kommer alltid til å åpne meg
for deg
sakte

i skumringa
i tåkelandet
der man ikke ser lengre enn
sine egne armer
der medmenneskelighet er redusert
til et begrep som kun bekrefter ens egen eksistens

å famle i blinde 
i sin egen verden
å konstant vende tilbake til
seg selv,
fordi det er alt man kjenner

i grålysninga er håpet 
å finne et par andre armer
en omfavnelse

finne hverandre

jeg bryr meg ikke om hvordan du ser ut

forfra
bakfra
i 3D
fra utsiden

jeg bryr meg om
deg

en person
noen
som betyr noe 

hvilke steiner lager ringer på overflaten din
hva finnes på bunnen
av deg

jeg vil vite hvordan du ser deg selv
forstå hvordan du legger én og én
sammen til
to

lære å forstå hva som skjuler seg

imellom
bak
i skyggen

jeg bryr meg fint lite om fasaden
alle byggeverk har en fasade,
men jeg vil utforske bøttekott og
hemmelige ganger

jeg vil lære å se deg
forstå
se ting fra flere sider
se ting i perspektiv
se deg i perspektiv

skjønne deg
kjenne deg

det er ikke så mye som skal til

små ord
et lite øyeblikk
en millimeter

ett sekund
er et tungt blylodd
som går gjennom overflaten

ringer i vannet

graver
underjordiske tunneller og finner
hemmelige hulrom vi ikke visste at fantes
rom vi hadde glemt ut

og kopler ting sammen
til nye sammenhenger
nytt perspektiv

det er ikke så mye som skal til
én dråpe er nok

da du så opp
da du så på han

da blikkene deres møttes
og øynene dine glitra som en skyfri
stjerneklar himmel

men du var den vakreste stjerna
og visste ikke en gang om det

jeg pleide aldri å skrive og lagre utkast før, men nå har jeg så mye på hjertet; så mye jeg vil si. jeg kan ikke bare skrive og bli ferdig, det er blitt til noe mer enn bare å få det ut. likevel er jeg redd for å gå tilbake og endre på det, det føles litt som om jeg jukser. man kan ikke spole tilbake virkeligheten, og jeg vil aller helst være ærlig og tro mot virkeligheten.

man kan ikke gå tilbake i tid og redigere ting man angrer på, enten det er ting man har gjort eller sagt - om det så bare var at første avsnitt hadde vært bedre som tredje avsnitt. det er ikke lov å jukse i livet. noen gjør det jo selvsagt likevel, men jeg vil ikke være sånn. så får jeg heller stå for tidligere valg: stå for fall, feilskrivinger, feilformuleringer, uhell; konsekvenser. 

men jeg lagrer utkast likevel. jeg kan ikke si alt på en gang. rom ble ikke bygga på én dag. ting tar tid, ting bør ta tid, ting ordner seg ofte med tida. man kan ikke spole tilbake, men man kan heller ikke spole fremover. så får man skrive, lagre, lese, tenke, reflektere, forstå, vente. så tømmes hjertet, og fylles: pumper liv i tanker, følelser, og alt i mellom. og så publiserer man utkastet.

godt nyttår