étoile - [e.twal]

om perspektiv

hver gang man møter veggen
skjønner man litt mer
om rommet man befinner seg i

av og til finner man en dør

fotfeste

i skyggen; blindsonen
innenfor rekkevidde
utenfor synsfeltet

her står jeg ligger jeg går jeg
sover drømmer venter lever
her er jeg

jeg er elefanten i rommet
men kunne like gjerne vært et støvkorn

du kunne rygga rett i meg
med full kraft
da hadde du i alle fall forstått
hvor jeg står

og jeg skulle stått med åpne armer
jeg står med åpne armer

her er jeg

fra arkivet

var jeg bare en sky på himmelen
som skygga som for solen
så du ble tvunget til å se opp for å se hvem som var kommet i veien

eller var jeg en regntung sky
som fløy over deg,
gjorde deg søkkvåt
tvang deg til å se meg, oppleve meg,
føle hvordan det var at jeg var en del av deg

jeg etterlot meg spor
usynlige for de fleste, men jeg visste at du så dem

fordi jeg visste at du skjønte
at jeg var vinden

02:39

jeg er det bunnløse tjernet,
skyene som flyter på den speilblanke overflaten
jeg er oppmerksomheten, detaljene, krusningene,
ringene i vannet

jeg er skogen, trærne, høsten;
jeg er vinden som flyr mellom greinene
jeg er vektløse blader som er med på runddansen
en million nyanser av oransje, gult,
rødt, grønt, brunt

jeg er stien som farer blant trærne
fotavtrykkene, vitner om levd liv
jeg er forventningen om eventyr, oppdagelser og opplevelser

jeg er kjærligheten
drømmene, virkeligheten
håpet, troen, skuffelsene
jeg er naturen; livet.

observasjoner på offentlig transport vol. 3

vinden leker med det løse håret mitt
lange toner fra strykerrekka spilles
i bakgrunnen
min egen bakgrunnsmusikk

støyen rundt er stemmer, meldinger
på høyttalerne, lyden av et maskineri
flakkende blikk, intetanende blikk,
alle står stille
mens tida flyr mellom oss

og dette kunne vært de siste
sekundene av livet mitt
av livene våre

det kunne vært en eksplosjon
men så kjører toget videre
som om ingenting har skjedd

ingenting har skjedd
og strykerne er ferdige å spille

om lys, og perspektiv

den lyseste dagen i året er forbi,
sola har snudd
selv om sola egentlig er på samme sted, og det er vi som spinner rundt og prøver
å forstå

husk på at selv om det føles som om dagene blir mørkere
at selv om verden fylles med skygger

er det ikke mer enn et lite lys som skal til for at mørket skal temmes

det er aldri mørkere enn det lyset du slipper inn
så husk å åpne opp døra i ditt eget liv

og slipp inn lyset i andres

om kjærlighet og sjanser

du kan ikke bare ombestemme deg
det er ikke sånn det funker 
man kan ikke klippe av seg alt håret
og så angre seg

selvfølgelig kan man angre seg,
men man kan ikke få langt hår igjen
selvfølgelig kan man få langt hår igjen
men det er ikke det samme håret

det er det som er poenget
man kan ikke leve fortiden inn i framtida
det er et tydelig skille mellom da og nå
og framtida kjenner vi ikke før den er her

så inntil da lar jeg håret gro

om tålmodighet

det er rart hvordan tre sekunder, et øyeblikk, kan vare så lenge;
hvordan tre år farer forbi med vinden
hvordan tre måneder føles som de aldri kommer til å passere

håpet om en kommende tid
og avstanden mellom 
da og nå
kjennes skremmende stor

det er ikke vondt å vente
men det er vondt å vente

om å være sårbar

tør å være ærlig
gå med hjertet i hånda

stå for noe
stå imot noe

slutt å spille spill
drit i reglene
livet har ingen fasit, og alle jukser uansett

havet er mer enn krusningene på overflaten
(les: mennesker)

hvis det var deg

når den verdenen du kjente
er ugjenkjennelig
ville du hatt mot til å flykte
legge igjen livet ditt 
og dra

når hjemmet ditt ikke er et hjem
når du ikke kan bli, men ikke har noe sted å gå
når soloppgangen er grå

hvor drar du når du ikke har noe å dra til,
når du ikke har noe å dra fra
er det noe å vente på
er det noe å vente for

hvor løper du
når ingen veier er åpne,
når verden faller sammen

ville du hatt mot til å se framover
selv om du ikke så noe


 

noe; alt og ingenting

en av de dagene der

man er lykkelig og lei samtidig
summen av følelser i en ubalanse
en selvmotsigenhet
å ville gråte og le samtidig

så det ender opp i et stort kaos
et utilstrekkelig midtimellom

en gråsone 

der man ikke er noen ting
og alt på en gang

framtid

hvor mye kan man skrive uten å si noe
hvor mye kan man bremse uten å stoppe
hvor mye kan man gi slipp på uten å miste
hvor mye kan man legge opp til og samtidig gi ting tid

aldri sterkere enn på det mest sårbare

aldri svakere enn avstanden
mellom drømmene og virkeligheten

om å danse med stjernene

å sveve over skyene
et sted langt borte

å drømme seg bort
i øynene hans,
oppdage et stjerneskudd,
se dem lyse opp

å være alene
sammen
og ingenting annet betyr noe

å danse med stjernene
og å komme tilbake til virkeligheten
etterpå

flytur, framtid

et sted høyt over skyene
flyr jeg

et sted høyt over skyene
finnes det en mulighet for
oss

et sted høyt over skyene
skinner stjernene

 

fjortende februar, flytur

der ute er det tusen knuste hjerter

mennesker med tomme øyne,
som ser på andre, utafor,
som ikke møter blikket deres, ikke ser opp

en million liv
en million tråder som har krysset hverandre
i et virvar av knuter

så mye som var
så mye som skulle og kunne vært
gleden og sorgen over levde liv
og å sveve over dem som ingenting

å fly over tusen skjebner
uten å endre noen av dem
bare et blinkende lys på himmelen,
ikke et stjerneskudd

regnvær

i natt sovner jeg til en annen slags stillhet
regnet hvisker meg hemmeligheter på vinduet 
og jeg ser dem trille nedover
små bekker blir til elver og nye mønster
som små bokstaver og ord som samler seg til noe nytt
en mening

og så flyr hemmelighetene bort med vinden

tanker om framtida

vi er et hus
uten plantegning,
med skisser, idéer
vi er noe som ikke finnes på papiret ennå

før fundamentet bygges opp,
før grunnmuren er etablert;
vi må vite hvor vi er,
hva vil vil bygge, og hvordan

rom ble ikke bygd på en dag
det tok mye tid, arbeid; energi
men rom står fremdeles

vårt rom er ikke bygd ennå
våre rom står tomme
for nå.

med tida blir vi et hus
og så til et hjem
og så blir det et liv
to liv; ett liv.

 

usagte ord

mellomrommet mellom

linjene

ting man ikke sier

hva er det som holder oss gående
at vi snakke
at vi ikke snakker
at vi snakker om det meste
at noen ting snakker vi ikke om

det usagte, det vi ikke prater om
er det det som opprettholder balansen,
holder oss på bakken, 
holder oss trygge

eller er det
den eneste veggen mellom oss
fordi vi ikke er villige til å dele mer
i frykt for at noe skal forandre seg
for å ødelegge noe

er det begge deler

om hender og tid

jeg kan se deg bli gammel
fantasien går på vandring
svømmer i et hav av 
idéer om deg

og jeg ser deg nå
men jeg ser deg da
i et øyeblikk av en tid som skal komme
i morgen, om femti år


jeg forestiller meg at hendene dine eldes
knokler og bein
som aldri ser dagens lys
med mindre du åpnes opp

kan man åpne hendene på andre måter
slippe lyset inn
eller mørket
åpne seg selv med en enkel gest
håndflater

å invitere noen inn
med hendene, inn i livet ditt
i mørket
i lyset
hjørner av deg selv,
skjulte rom inni deg
hodet, kroppen
hendene, livet ditt
deg
 

forestill deg dine egne hender
skinn og bein
dager er ikke alltid lyse, ei heller netter

lukkede øyne, åpne hender

spørsmålet er ditt
hvem er svaret
ingen har
svaret

jeg kommer alltid til å åpne meg
for deg
sakte

 

om å være alene

i skumringa
i tåkelandet
der man ikke ser lengre enn
sine egne armer
der medmenneskelighet er redusert
til et begrep som kun bekrefter ens egen eksistens

å famle i blinde 
i sin egen verden
å konstant vende tilbake til
seg selv,
fordi det er alt man kjenner

i grålysninga er håpet 
å finne et par andre armer
en omfavnelse

finne hverandre

det som faktisk betyr noe

jeg bryr meg ikke om hvordan du ser ut

forfra
bakfra
i 3D
fra utsiden

jeg bryr meg om
deg

en person
noen
som betyr noe 

hvilke steiner lager ringer på overflaten din
hva finnes på bunnen
av deg

jeg vil vite hvordan du ser deg selv
forstå hvordan du legger én og én
sammen til
to


lære å forstå hva som skjuler seg

imellom
bak
i skyggen

jeg bryr meg fint lite om fasaden
alle byggeverk har en fasade,
men jeg vil utforske bøttekott og
hemmelige ganger

jeg vil lære å se deg
forstå
se ting fra flere sider
se ting i perspektiv
se deg i perspektiv

skjønne deg
kjenne deg

størrelse og tid og tunneller

det er ikke så mye som skal til

små ord
et lite øyeblikk
en millimeter

ett sekund
er et tungt blylodd
som går gjennom overflaten

ringer i vannet


graver
underjordiske tunneller og finner
hemmelige hulrom vi ikke visste at fantes
rom vi hadde glemt ut

og kopler ting sammen
til nye sammenhenger
nytt perspektiv

det er ikke så mye som skal til
én dråpe er nok

det øyeblikket

da du så opp
da du så på han

da blikkene deres møttes
og øynene dine glitra som en skyfri
stjerneklar himmel

men du var den vakreste stjerna
og visste ikke en gang om det

å tenke seg om før man snakker

jeg pleide aldri å skrive og lagre utkast før, men nå har jeg så mye på hjertet; så mye jeg vil si. jeg kan ikke bare skrive og bli ferdig, det er blitt til noe mer enn bare å få det ut. likevel er jeg redd for å gå tilbake og endre på det, det føles litt som om jeg jukser. man kan ikke spole tilbake virkeligheten, og jeg vil aller helst være ærlig og tro mot virkeligheten.

man kan ikke gå tilbake i tid og redigere ting man angrer på, enten det er ting man har gjort eller sagt - om det så bare var at første avsnitt hadde vært bedre som tredje avsnitt. det er ikke lov å jukse i livet. noen gjør det jo selvsagt likevel, men jeg vil ikke være sånn. så får jeg heller stå for tidligere valg: stå for fall, feilskrivinger, feilformuleringer, uhell; konsekvenser. 

men jeg lagrer utkast likevel. jeg kan ikke si alt på en gang. rom ble ikke bygga på én dag. ting tar tid, ting bør ta tid, ting ordner seg ofte med tida. man kan ikke spole tilbake, men man kan heller ikke spole fremover. så får man skrive, lagre, lese, tenke, reflektere, forstå, vente. så tømmes hjertet, og fylles: pumper liv i tanker, følelser, og alt i mellom. og så publiserer man utkastet.

 

godt nyttår

om å gi slipp

hvis noe blir ferdig
før du vil

hvis noe rives ut av hendene dine
hvis noen rives ut av hendene dine
hjertet ditt;
mennesker

de fleste ting som skjer er
utenfor vår kontroll, ikke
innafor vår rekkevidde.
men vi later som vi fikser det uansett

så da strekker vi oss
prøver å klamre oss til
holde fast i
noe;
noen.

og sanden renner gjennom hendene,
gjennom timeglasset også.
det er fint lite man kan gjøre for
å unnngå sannheten:
noen ting kan vi ikke
holde fast, holde igjen

selv om du ikke er klar for det
selv om det gjør vondt

selv om du gir slipp på
kontrollen


å være tomhendt er også
en ny begynnelse

observasjoner på offentlig transport vol. 2

stolleken

mann (45) erstattet av yngre mann (ubestemmelig)
mann (24) erstattet av mann (32)
neida han bare sjekka kartet over
setet
som blir overtatt av
oppgitt og letta kvinne (29)

 

alle ser noe
alle ser hverandre
ingen ser noe
ingen ser hverandre
alle spionerer på
hverandre
ingen innrømmer det
alle spiller med

ingen skriver dikt om det
nesten

 

om verdi, tall og det som egentlig teller

i en tid som denne
der ting mister verdien
i en tid der ting får høyere pris
for å få deg til å tro at de er
mer verdifulle

i en tid der alt handler om penger
og verdien av noe
ikke verdien av noen

i en tid som denne,
spesielt nå
ikke glem betydningen av
et smil, et blikk
en samtale ansikt til ansikt
menneske til menneske

i en tid som denne
må vi huske at verdi handler om mer
enn tall, penger, ting som kan måles
noen ting er verdifulle
fordi de er for verdiløse

i en tid som denne
ikke glem menneskene

alt kan ikke måles i tall og penger

-

du begynner på noe og vil alltid fullføre
komme deg fra a til å
eller kanskje bare a til b
én ting av gangen,
alltid punktum før en ny setning

du ledes av innfall og ser aldri enden av noe
før du gjør deg ferdig med én ting har du begynt på noe annet.
en tanke blir avbrutt av en ny,
lik en bølge som skyller over en annen,
på vei inn mot land.

gi ting tid, fullfør en setning og sett punktum før du fortsetter.
men det er lov med komma og semikolon også, så klart.

selvmotsigende innfall fins
tankerekker fins
bølger skyller i land før eller siden;
ting tar tid.

observasjoner på offentlig transport

mann (24) sover inntil sidevinduet
mobilen i foldede hender
hans religion

dame (63) og dame (66) 
ei har brune øyne, ei har blå
begge har briller på, men
ei av dem har dem på hodet
hun har også kåpe i leopardmønster

dame (66) med dype brune øyne
øyne som har sett glede, sorg
følt lidenskap, nysgjerrighet
øyne som har smilt til og
øyne som har sett
livet

-

1115 dager siden sist

hvordan fortsetter man der man slapp
etter tre år

jeg har definitivt mistet grepet om det jeg holdt rundt
for tre år siden
på godt og vondt

tiden går alltid framover,
livet går alltid framover
mye har skjedd
på tre år

dette er på mange måter like mye
en ny start
som en fortsettelse

blanke ark er en illusjon uansett

tre år eldre
tre år klokere
tre år dummere
tre år mer livserfaring

 

har mye å blogge om

 

behov eller kjærlighet, kanskje begge

nå skal jeg skrive litt om noe jeg har tenkt mye på i det siste. for det er en ting jeg ikke forstår, og det er hvor man sier 'make love to someone' om å ligge med noen. skal man liksom lage kjærlighet? da blir jo plutselig one nights stand superlogisk, fordi at man kanskje skaper litt kjærlighet melllom hverandre, sant. det burde jo heller være 'express love' eller noe. det er så mye som er ulogisk. jeg forstår ikke egneltig hva som er greia. det skal liksom bety noe, men folk gjør som de vil, og veit ikke en gang hvilken farge det er på øynene til personen de våkner ved sida av.

vi lever i en rar verden.

hvor er hjertet ditt

det er en vesentlig forskjell mellom

jeg elsker deg
og
jeg elsker alt ved deg

hjertet utgjør forskjellen 

knust hjerte?

hvis du knuste hjertet mitt
og jeg knuste ditt tilbake

da har du strengt tatt
knust ditt eget

(men det som er rart er
at begge hjertene fremdeles er
like hele)

fortid - samtid

før var krigs- og skytespilla bare på en skjerm.
nå kan du bli skutt i en kinosal eller på sommerleir

før var criminal minds og csi underholdning. og det kunne selvfølgelig aldri skje noe sånn i norge.
nå er det akkurat som å leve i en episode av sporløst forsvunnet.

før var verden på tv.
nå lever vi i den

ombestemte meg

livet er ikke bare fylt av apostrofer av og til. alt handler om hva man forteller og ikke. det er jo det du gjør det til, uansett om du bare lar være å snakke om et hårstrå eller en stor sorg.

men alle har en apostrof i livet.
det har vi til felles

'

noen ganger er livet litt som en apostrof. akkurat som når du sier doesn't i stedet for å si does not. den o-en du tar vekk er der enda, men du lar bare være å si den.

noen deler av livene våre deler vi ikke. sånn er det bare.

litt som små apostrofer, her og der

'

---

det usynlige fjellet
som var

for stort til å bestiges
og

man kan faktisk ikke flytte fjell

tida

tida er et begrep, ikke glem det

bare tenk når folk sier vent litt. det kan ta fra to sekunder til mange timer.
noen ting tar flere år for noen, mens det for andre er over på et blunk.

du veit aldri,

var bare det

---

du går.
det regner.

du fortsetter å gå.

.

drømte om oss.
drømte at vi reparerte noe.
vi bar steiner.

veit ikke hvordan det gikk,
for jeg våkna av at du skreik til meg

da jeg kom hjem

da jeg kom hjem(fra ferie)
var bonsai-treet mitt dødt

håper ikke alt annet også dør 

-----

folkemylder
du hører ingenting

opptatt
med boka

når sommeren går mot slutten.

i den varme sensommersola står dere der. sammen.
du kan så vidt skimte tunge regnskyer i horisonten,
men sola skinner enda. framtida kan være det samme.

i den varme sensommersola står dere der. sola svir i ansiktet ditt.
særlig kinnet ditt. kinnet ditt, som hun nettopp klapsa til.
men dere står her sammen, under en nesten skyfri himmel.
sola varmer enda.

i den varme sensommersola står dere der. sammen.
sammen, men hver for dere. 
for det er sånn det må bli nå. det vet du godt.
men sola skinner enda.

i den varme sensommersola står der der.
sammen, for kanskje siste gang.
ingen vet hva fremtiden bringer,

kanskje det begynner å regne? 

kroatia

litt trist å måtte forlate dette i dag...
ill be back

om å være liten og stor samtidig

plutselig står du der. og det eneste lyset kommer fra stjernene. du står midt en skyggelagt verden, aleine med stjernene. stjernene og mørket.

tiden står stille. i hvert fall føles det sånn. noen blink, langt der oppe. lys fra mange millioner år tilbake i tid.

og så forstår du hvor liten du er. du kan ikke sammenlignes med et støvkorn en gang, i den store sammenhengen.

så liten og ubetydelig, men likevel betyr du en hel verden for en annen.

-

hvis livet blir for vanskelig å finne utav finnes det alltid en sudoku å løse.

'

egentlig er det ikke kaldt.
men du tror det selv.

så du krøller deg sammen og blir liggende en stund. I mens fylles lungene opp med oksygen, som langsomt slippes ut igjen.

litt etter litt kjenner du varmen komme.
det er kaldt rundt deg, men du er jo egentlig varm.

så uendelig varm.

om følelser og relasjoner

tenk å være
på så forskjellige steder

i livet
i verden

men likevel være så nær
hverandre

catch me if you can

et sted på dette bildet er huset jeg bor i her nede

kroatia

halla

akkurat nå er jeg i kroatia. det er så sykt(!) fint her

wow

berlinmuren

"maybe someday we will be together"

ferie

halla

Her om dagen spilte jeg stigespillet på en båt. Gikk opp og ned stiger, og gikk rundt i sirkler. Fikk meg til å tenke på blågn dah

om regnet

det regner fælt, sier du

og jakka di er blaut
men du aner ingenting
om regnet

ja, svarer jeg

du ser bare feil på det

tiden går ikke,
den kommer

sånn vil jeg bo

-

all sorg kommer fra
lykke

-

jeg spiller og spiller
venter hele tida på alle andre

men det later nesten til at
det bare er
meg igjen



(VIL NOEN SPILLE WORDFEUD MED MEG???)

-

livet på en vegg

det går jo fint

jeg veit jo at jorda ikke går under
den går jo bare rundt

det meste går egentlig rundt
og rundt

-

når du skjønner at det ikke er vits i å sette opp vegger og murer rundt deg selv og late som du har det bra fordi de du omgås enten skjønner det eller har lest om det på bloggen din

#denfølelsen

livet

alt skal bli så himla bra
for nå er det sommer

men plutselig har du havnet
på badegolvet

igjen

uventede hendelser

selv om sola skinner aldri så sterkt
er det alltid skygge et sted

men av og til gjør det faktisk ingenting
det går jo bra 

 

om øyeblikk og tida mellom

tenk at livet er så fantastisk mange øyeblikk.
og så drømmer du deg vekk og husker da dere stod midt ute på isen og så på stjernene, eller da du sneik deg ut og gikk barføtt i gatene.

men hva med resten av livet. hva med tida mellom øyeblikkene? hva med da han tok hånda di da dere var på vei utpå vannet, eller du kjente hjertet i halsen fordi du følte at vinduet knirka så uendelig høyt.

vi kaster bort himla mye tid

1-449-5

naivitet

stillheten tynger kun den som er alene

påstand
faktafiksjonfaktafiksjon

ikke stol på alt du leser

ingen kan stoppe soloppgangen

håpløshet
er å kave rundt i nattemørket uten å vite

at soloppgangen nærmer seg 

gullgruve » November 2016 » Oktober 2016 » August 2016

etoile.blogg.no



★ anders. 21. london (stavanger).



gullgruve



hei




takk til lmsk91.blogg.no som har hjulpet til med grunnmuren til designet.
hits